Så lett som ABC


En bred samling av generell informasjon om reisemålet. Her finner du også praktisk informasjon


Dolmusbussene er blitt pensjonister

Dolmusbussenes tid i Alanya er talte. Det populære transportmiddelet er nå blitt erstattet av offentlige busser, som altså har tatt over rutene i de små gatene. Det er resultatet av en ny lov, som forbyr privatpersoner å drive busstransport i Alanya.
Over alt i Alanya er det dukket opp nye bussholdeplasser, men ofte vil lokalbussene likevel stoppe utenfor de offisielle holdeplassene, så sant man gir signal til sjåføren om det. For å være helt sikker på at bussen stopper, bør man likevel benytte de oransje holdeplassene.
De offentlige bybussene kjører i tidsrommet 07.00-24.00, og prisen er 50 euro cent / cirka kr 3,50. Man betaler kontant til sjåføren, - og det er absolutt en fordel å ha mest mulig eksakt beløp. Klippekort eller andre former for rabattsystem finnes ikke.
Dolmus-stasjonen finnes fortsatt, og herfra kan man ta dolmus'er til stedene utenfor Alanya. De vil som regel ikke benytte hovedgaten i Alanya, men kjører bakgatene.

Slik er været i Alanya

Alanya ligger på 36 grader og 32 minutter nord, samt 32 grader og 1 minutt øst i Tyrkias Middelhavsregion.
Nord for byen ligger de massive Taurusfjellene, hvor fjelltoppene når opp til høyder helt opp til 3.000 meter over havet. Her finnes også uttallige flotte platåer med en fantastisk natur, hvor fjellets lokalbefolkning bor.
Alanyas klima er typisk for en Midelhavsby, - med milde , regnfull vintre og somre som er tørre og varme. Desember og januar er de mest regnfull måneder, mens august er den tørreste.
Gjennomsnittstemperaturen i Alanya ligger på 19 grader. August er den varmeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på 27 grader, mens januar er den kaldeste med kun 12 grader. Temperaturen på fjellplatåene ligger som regel 13-14 grader under temperaturen i Alanya, mens jordtemperaturen ligger 2-3 grader over lufttemperaturen. Natefrost forekommer sjelden, og snø sees nesten aldri. Til tross for dette blir likevel bananer, appelsiner og grønnsaker plantet på steder hvor den kalde nordavinden ikke kan nå de.
Ofte blåser vinden fra sydøst. I vintermånedene er det ofte storm fra syd. Selv om de ofte er voldsomme, fører de sjelden til store skader.

Gjennomsnittstemperaturer for henholdsvis luft og vann.
Januar: 11,6° – 17°
Februar: 12,2° – 16,1°
Mars: 13,4° – 16,3°
April: 16,5° – 17,9°
Mai: 20,2° – 21,1°
Juni: 24,4° – 24,2°
Juli: 26,8° – 27,1°
August: 27,1° – 28,2°
September: 24,3° – 26,9°
Oktober: 20,3° – 24,4°
November: 16,1° – 21,3°
Desember: 13,1° – 18,4°
Gjennomsnittlig lufttrykk: 759,6 mm Hg.

Med bil og ferje til Tyrkia

Jeg skulle bosette meg I Alanya, hvor lenge visste jeg ikke, men jeg skulle dra dit, og jeg skulle kjøre bil! Jeg reiste alene, og på forhånd øvde jeg på å bytte dekk på bilen, skifte pærer og olje på min Honda Civic. Jeg hadde plannert min rute til Venezia, og der i fra skulle turen gå videre med ferje til Izmir i Tyrkia den 27 april klokken 09.00. Alt fall på plass, og den 23 april forlot jeg mitt hjem, og reisen til Alanya hadde startet. Den første natten tilbrakte jeg I Dover, hvor jeg dagen etter skulle reise med ferje til Frankrike.

Day 1: The ferry brought me to France and now I was driving on the ‘wrong’ side of the road towards Switzerland and Italy! It was a clear day and in the early evening I arrived in Colmar, near the Swiss border. I found a comfortable hotel where I enjoyed good food and wine and a refreshing sleep.

Day 2: I dag var jeg på vei til Garda sjøen, og her ville jeg bruke et par dager på å se meg rundt. Dette var nok en av de beste kjære dagene i løpet av hele turen. Omgivelsene var spektakulære, og jeg kjørte opp I fjellene i Sveits, via Italia. Selv om jeg foretok en gal vending, kom jeg til slutt til Garda sjøen hvor jeg fant et godt hotell for min korte visitt.

Day 3: Ingen kjøring I dag!. Tid for avslapping og sightseeing. Jeg brukte dagen på en ferje på Garda sjøen, og jeg kom opp i fjellene i gondol. Været var ikke det beste, men den friske luften gjorde underverker.

Day 4: Jeg satte nesen mot Venezia og ferjehavnen. Jeg stilte bilen I ferjekø, og gikk på en liten oppdagelsesferd. Når jeg vendte tilbake, hadde et stort antall biler hopet seg opp. Heldigvis fikk jeg hjelp av lokale personer med rutineprosedyrene. Papirarbeidet var kaotisk, men til sist satt jeg da bak rattet i bilen, klar for ombordkjøring.
Endelig var jeg ombord på båten, mitt hjem for de neste tre dagene. Ikke noe luksus, bare en tyrkisk ferje! Uansett var den mer enn bra nok, med alle måltider inkludert i billettbrisen. Drikke kostet ekstra, og drikkekuponger måtte man kjøpe hos Purseren. Etter forhandlinger med en tjener og en av mine venner, og inkludert en tur innom purserens kontor for å veksle penger, fikk jeg en kabin for meg selv. I utgangspunktet hadde jeg kun billet for sitteplass i hovedsalongen, men tanken på å sove sittende i tre dager fristet ikke.

Days 5/6: Jeg kom fort inn I en rutine. Jeg ble praktisk talt adoptert av noen av passasjerene – mest tyrkere fra England og Tyskland på vei hjem på ferie. Så snart de så jeg eide en Honda med engelske skilter, var de der for å snakke med meg og passe på meg. En mann så til at jeg hadde selskap ved bordet under alle måltider. Jeg brukte mye tid oppe på dekk, og vi hadde nydelig vær når vi seilte ned den italienske og greske kyst.
Om kveldene satt jeg I salongen med en god bok, mens de andre spilte kort. Jeg spurte dem om de spilte om penger, me da svarte de: “no, drinks”! Jeg ble alltid inkludert I drinkrundene, selv om jeg ikke deltok i spillet.
På den andre dagen, sa mine venner at vi skulle passere gjennom Corinth kanalen, som forbinder Adriater havet med Egeerhavene. Han skulle si fra når jeg måtte komme for å se. Vi gikk opp på dekk, og så på den lille båten som guidet oss gjennom kanalen. Det var helt utrolig, og vi kom oss sakte men sikkert gjennom den 6,3 kilometer lange kanalen.

Day 7: Nå hadde vi ankommet Izmir, og det vår på tide å gå i land. Dette ble mitt første møte med det tyrkiske byråkratiet. Det fantes ikke noe system for passering av immigrant- og passkontroll. Heldigvis fikk jeg hjelp av mine nye venner. Alle mine papirer ble kontrollert på et kontor, og jeg fikk tilslutt mitt turistvisum, og bilen fikk oppholdstillatelse i fem måneder. Dette tok flere timer!
Ettersom jeg hadde sakt til alle at jeg var på vei til Alanya, ble en guide arrangert for meg, for å se til at jeg kom trygt frem til mitt mål. Jeg skulle følge denne mannen, som var på vei til Syria i sin godt brukte Mercedes. Han kjørte på ekte tyrkisk vis, tut og kjør! Vi kom til Afyon, og skulle der hvile for natten. Hotellet vi kom til hadde kun et værelse ledig I følge ham. Han hadde problemer med sin kone, og tilbød meg en drink, der forlot jeg ham, og fortsatte min reise til Alanya med æren i god behold!

Day 8: Jeg ankom Alanya den 8.mai, og jeg var glad over å endelig være fremme. Jeg hadde klart turen, nesten uten problemer. Jeg hadde ingen anelse om hva denne reisen kunne by på av situasjoner, men nå kjører jeg rundt i Alanya med utenlandske skilter, og det faktum byr også på momenter som er verdt å skrive hjem om. En helt annen historie