På vei til Alanya kommer jeg i prat med en ung mann. Han er fra Tyrkia hovedstad Istanbul, men har et meget skandinavisk utseende. Han forteller at han er student og holder på å utdanne seg til turistguide.
På vei til Alanya kommer jeg i prat med en ung mann. Han er fra Tyrkia hovedstad Istanbul, men har et meget skandinavisk utseende. Han forteller at han er student og holder på å utdanne seg til turistguide. Han spør hva jeg jobber med, og jeg sier det, som det er: At jeg er forfatter.
- Det er min største drøm, sier ham. Det vil jeg også bli .
Vi utveksler erfaringer, forteller om våre land, om folkene og kulturen.
Tyrkia har en fasinerende historie, sier han. Men forfattere er ikke spesielt velsett av myndighetene.
Det visste jeg selvfølgelig allerede. Det finnes flere eksempler på forfattere, som har måttet leve i eksil, eller er blitt motarbeidet. Yasar Kemal, Fakir Baykurt, Nazim Hikmet. Alle forfattere som ikke har kritisert forholdene i Tyrkia.
***
Men jeg er altså kommet til Tyrkia som alminnelig turist, for å forsøke å ta igjen den manglende sommer i Sverige. Jeg får tilbake i overflod: Det er over 40 grader i skyggen og over 50 i solen.
Mens bussen glir gjennom et fremmed landskap mellom flyplassen i Antalya og byen Alanya, som er vår endestasjon, drikker jeg mye vann.
Bomullsmarker og salgsboder passeres. Markene er golde og tørre. Hus som aldri er blitt ferdiggjorte står hist og pist. Jeg vender meg mot den kommende forfatter.
Men når du nå vil være forfatter, spør jeg: Hvor mange kan egentlig lese de bøkene du ønsker å skrive?
- Ikke spesielt mange, svarer han og ser plutselig bekymret ut.
***
I kiosken ved hotellet lærer jeg hurtig innehaveren og hans familie å kjenne.
- Jeg har ikke gått mange år i skolen, sier han. Kiosken er vår skole. Her lærer vi meget, ikke minst språk. Det kommer mange tyskere og svensker til Alanya.
Vår samtale er en blanding av engelsk, tysk og svensk. Mannen gir eksempler på sitt selvlærte svensk.
Hei. Hvordan går det? Mange takk. Velkommen tilbake...
Flere gange blir jeg bydd på eplete. Det er varmt, for ikke å si forrykende hett men velsmakende. Jeg takker og tar imot. Å si nei ville være uhøflig.
***
Å komme fra Malmø til Alanya er et sjokk. Ikke bare fordi varmen nesten tar livet av én i hvert fall inntil man blir vant til den.
Man går også over gaten med risiko for sitt liv. Bilistene kjører på grensen av det tillatte, og har hele tiden foten på gasspedalen. Turistene får vinger på føttene.
Dag som natt er støyen øredøvende. Statens bilinspeksjon ville kunne ha tjent gode penger her. Lyddempere er en sjeldenhet og bilene av skiftende kvalitet. Hastighetsbegrensningene finnes nok mest på papiret. Lysreguleringer og fotgjengerfelter er sjeldenheter.
Men folkene er for det meste vennlige og hjelpsomme. Iblant kanskje litt for hjelpsomme. For en svenske kan det med alle disse innkasterne, som står utenfor spisestedene og forsøker å overtale oss til å spise på deres restaurant. For ikke å tale om selgerne på markedet, som med rop forsøker å overdøve hverandre.
Bitte schön! Kaufen! Where do you come from?
Sweden.
Jeg venner meg aldri til å skulle prute i tide og utide, - og gjør man ikke det så må man regne med å måtte betale mer enn nødvendig.
***
En aften tar vi en taxi hjem fra byen, og sjåføren er en nysgjerrig mann som straks spør, hvor vi kommer fra.
Sweden, sier han og ser forvirret ut.
Skandinavia, sier jeg så. Du vet: Danmark, Norge, Sverige ... Hovedstaden heter Stockholm.
- Hvilken by er så nærmest?, spør han.
- Umeå, sier jeg.
Plutselig begynner fyren å snakke svensk. Godt nok bare noen få ord, men det viser seg snart at han er gift med en svensk pike, som befinner seg i Stockholm, hvor hun skal føde deres barn. Han møtte henne da hun var i Alanya som turist, og nå venter han på tillatelse til å komme til Sverige og sin familie. Men Utlendingsdirektoratet har ennå ikke gitt ham det ettertraktede stykke papir.
- Jeg vil arbeide med computere eller sånt noe sier han. Ettersom jeg ikke vil ødelegge hans drøm, forteller jeg ikke om den store arbeidsløsheten som finnes.
***
Å gå på oppdagelse i et annet land er morsomt. Mye er annerledes. Om ikke annet, så innser man i alle fall hvor godt vi har det i Sverige. Foran hotellet passerer vi en mann og hans sønn. De trekker en vogn etter seg. Begge er skitne og dårlig kledd. De stanser ved søppelspannet og roter igjennom den, på jakt etter tomme brusbokser. De finner mange, men det er kanskje ikke så underlig med tanke på at turistene bestandig ser ut til å ha noe drikkbart i hånden.
I nærheten leker et barn med tomme kartonger. De putter sand i kartongene og trekker dem etter seg i en snor. Det er deres leketøy.
På stranden leker svensker og andre dollarturister, og lar seg steke i heten.
***
Natten er fasinerende. Jeg sitter på balkongen i femte etasje i våres leilighetshotell og ser ut over byen. Nedenfor sees poolen, hvor vi har avkjølt oss, etter at vi hadde fått nok av havet. Overalt utbrer bebyggelsen seg. Hoteller og alminnelige boliger. På takene samles vanntanker, solceller og tv-antenner. Flere ganger i løpet av aftenen slukker lyset i vinduene seg. Lampene blinker og det blir helt mørkt. Strømavbrudd hører med til det dagligdagse. Elektrisitetsnettet kan ikke følge med. Datteren på fire sitter allerede med en lommelykt i hånden og sier:
- Snart skjer det et innbrudd
Men er det noe vi aldri ser, er det kriminalitet. Politiet patruljerer med skuddklare pistoler, men det er aldri bruk for dem. Vi ser hverken berusede eller voldelige mennesker. Kanskje fører varmen til at det meste svettes ut?
***
Vi har tilbrakt en uke i Tyrkia. Opplevelsene har vært mange, og vi er begynt å venne oss til varmen. Likevel lengter vi den siste kvelden hjem til Sverige og normale temperaturer. Vi går tidlig i seng, men kan ikke sove. Like etter midnatt skal vi forlate hotellet.
Da vi endelig var tilbake i Sverige og gikk ut av flyet, vender datteren seg til sin mor og sier:
- Vinden er kald, mor! Herlig
Den kvelden ligger hun hjemme i sin egen seng og klapper begeistret i hendene innen hun faller i søvn. Hun skal ikke lengre tenke på varmen. Tyrkia er langt, langt borte. Og der borte, et eller annet sted, finnes en ung mann som drømmer om å bli forfatter