Første gang jeg var i Alanya var juli 2003. Ettersom dette var en familieferie hadde jeg ikke tenkt meg noen tur på byn. Men da min søster og jeg fikk se byens mange dikotek kunne vi ikke motstå firstelsen.
Første gang jeg var i Alanya var juli 2003. Ettersom dette var en familieferie hadde jeg ikke tenkt meg noen tur på byn. Men da min søster og jeg fikk se byens mange dikotek kunne vi ikke motstå firstelsen. Da vi kom ned til havnen, hvor de fleste diskotek og barer ligger, var det et overveldende syn som møtte oss. En hel gate fyllt med diskotek og barer. Stemningen var på topp og musikken strømmet ut fra diskotekene. Hele gaten strømmet over av herlige feststemte mennesker. Det var helt overveldende og vi ble straks trukket med av stemningen, - som smittet over på oss.
Det var vanskelig å velge diskotek ettersom alle så like innbydende ut. Det koster ingen ting å komme inn på diskotekene, og de sjekker heller ikke ID-kort. Det er defor lett å gå fra det ene diskoteket til det andre. Prisene på utenlandske drikkevarer derimot er nesten som hjemme. De lokal drikkevarere har imidlertid en lavere pris.
Diskotekene i sentrum lukker kl 03.00, og da går det gratis busser ut til de enda større diskotek utenfor byen. Jeg har aldri før sett et så stort diskotek. Det var marmor over alt, - og til og med basseng. Det hele var utendørs, bortsett fra dansegulvet. Det var bygget ned i gulvet, omkranset av søyler, - omtrent som et gresk tempel. Det var en helt vill opplevelse.
Ettersom vi ble svært tiltrukket av Tyrkia og dets gjestfrie folkeslag, valgte vi å dra dit igjen i høstferien. Min søster og jeg skulle selvsagt på byn igjen, ettersom det hadde vært en så stor opplevelse i sommerferien. Det var ikke fullt så mange mennesker som i sommerferien, men stemningen var den samme. Så nå har vi bestemt oss for å dra til Alanya igjen til sommeren, - og selvsagt skal vi nyte livet på byn!