Plasser vel verdt et besøk
Planlegg ditt besøk i Alanya ved å undersøke på forhånd de steder som er verdt å ta turen forbi, og hvordan man kommer seg dit.
Da bananen kom til Alanya
I den siste halvdel av 1800-tallet var Alanyas eneste forbindelse til omverdenen via sjøveien.
Skipene dro fra Alanya med kurs mot blant annet Egypt og Kypros.
Lasten besto av tre, sesamfrø, bønner samt diverse frukt og nøtter. På returen var lasten byttet ut med blant annet salt, sepe, olje og pyntegjenstander fra fjerne himmelstrøk.
Det var på en slik reise til Egypt at kjøpmannen Şerifali Ahmet Ağa tok en bananplante med seg tilbake til Alanya. Han plantet den, som pynt, i sin egen hage. Da bananplanten begynte å bære frukter gav han familien streng beskjed om at de ikke skulle spise bananen, ettersom de formodentlig var giftig.
Etter en stund falt de modne bananene på bakken, - og ble ette hvert spist av maur og andre insekter. Familiens rengjøringshjelp så dette og forsto at bananene slett ikke var giftig. Hun bestemte seg derfor for å smake på den nye frukten. Rengjøringshjelpen likte smaken, - og fortalte dette videre til andre.
Slik ble myten om den giftige bananplanten avlivet, og kort tid etter startet banandyrkingen i Alanya. Fra 1920-tallet begynte etterspørselen å øke, - og med den øket også banandyrkingen i stor stil.
Tyrkias banandyrking er konsentrert om et 200 km langt belte som strekker seg langs Midelhavskysten fra Manavgat i vest, via Alanya til Adana i øst. Dette korte stykket er det eneste som har de rette klimatiske forhold for dyrking av bananer.
Bananen er en meget skrøpelig eller sårbar plante, som krever mye vann og et mildt klima. Når vinteren nærmer seg og været kan være noe ustabilt, blir det trædd en plastduk rundt bananklasene, for å beskytte de.
En bananplante kan gi opp til 75 kilo bananer pr. innhøsting. Hvert år produseres det 40.000 tonn bananer i Tyrkia. Dette er imidlertid ikke nok til å dekke etterspørselen til det hjemlige marked.
Da Atatürk besøkte Alanya i 1935
Da Atatürk i 1930 besøkte Aspendos mottok han en invitasjon fra Alanya by, og lovte de tilstedeværende fra Alanya at han skulle besøke byen i den nærmeste fremtid. I sin fritid reiste han ofte rundt i landet, og da han i 1933 seilte rundt i Middelhavet med skipet Gülcemal mottok han et telegram fra Alaiye, som byen het den gang. Alaiye var på grunn av morsekoden feilaktig oversatt til Alanya. Etter å ha sett telegrammet spurte Atatürk: "Kan jeg ikke endre navnet til Alanya? Det er faktisk et fint navn. La byen hete det fremover."
To år senere, i 1935, var Atatürk om bord på en av den tyrkiske flåtes destroyere, og han ba om at kursen ble satt i retning Alanya, slik at han kunne oppfylle sitt løfte om å besøke byen. Grytidlig 18.februar 1935, en dag før planlagt, anløp skipet Alanyas havn og Atatürk gikk i land.
På grunn av den litt for tidlige ankomsten var ikke velkomstkomiteen på plass, men en soldat gjenkjente Atatürk og like etter ble han ønsket offisielt velkommen til Alanya.
Etter å ha hvilt, barbert seg og spist frokost gikk Atatürk rundt i Alanyas gater og lyttet til folket og deres problemer. "Hvor er du fra?" spurte han en. "Alaiye" lød svaret. "Nei, det heter Alanya", sa Atatürk. En annen, iført en ullgenser ble spurt om følgende: "Har du selv strikket den?" Da svaret var positivt uttrykte Atatürk sin tilfredshet ved å klappe vedkommende på skulderen og sa "Flott, meget flott".
Da Atatürk senere på formiddagen skulle til å forlate Alanya, kom en fisker med to kasser mandariner. Han ga kassene til mannskapet på Atatürks skip. "Hvor er de fra" spurte Atatürk. Svaret lød: "Fra vår hage, general. Fra vår hage". I virkeligheten var mandarinene ikke hans egne. Men både mandarinenes riktige eier og folk i Alanya bifalt senere fiskerens gode innfall og hurtige beslutning om å forære mandarinene til Atatürk og hans mannskap.
Kort tid etter hans besøk, sendte Alanyas innbyggere et telegram til Atatürk, hvor de takket for hans besøk, som de riktignok syntes var for kort. Atatürk skrev tilbake: "Jeg ble dypt rørt over vennligheten og den ekte glede over mitt korte besøk i Alanya. Selv om besøket var ganske kort er der absolutt ingen grunn til å tro annet. Jeg vil igjen uttrykke mine beste ønsker til alle innbyggere i Alanya. K. Atatürk".
Det hus hvor Atatürk oppholdt seg i løpet av sitt korte besøk i Alanya, er i dag et lite museum, riktignok uten den store interesse.
Gamle skikker og tradisjoner i Alanya
Husk at ikke alle tradisjoner har et direkte formål, men ofte skal sees på som en symbolsk handling uten egentlig noen logisk forklaring. De nedenfor nevnte skikker og tradisjoner er bare et lite utvalg. Det finnes mange flere. Mange av tradisjonene er ikke lenger i bruk.
Barn:
- Et nyfødt barn får ikke klippet neglene de første seks måneder. Når barnet så er et halvt år gammelt, puttes barnets hånd ned i farens lomme for å ta noen penger. Disse pengene blir så brukt til å kjøpe frukt og nøtter, som deles med naboene. Først deretter blir barnets negler klippet.
- Når et nyfødt barn kommer hjem, blir alle besøkende bydd på en festmiddag. Dette skal forhindre at den nyfødte får egoistiske karaktertrekk.
- Dersom det innenfor samme område fødes flere barn på samme dag, møtes foreldrene for å utveksle synåler eller brød. Dette skal forhindre barna i å bli dovne.
Ved sykdom:
- Hvis en hund hyler foran et hus, hvor en syk person befinner seg, sees dette på som et dårlig tegn. Inne fra huset vil det så bli kastet løk og glødende kull etter hunden. Samtidig ropes det til hunden: Jeg håper din munn vil brenne.
- Ved en øyeinfeksjon blir øyet vasket i vann fra den skål som hunden drikker sitt vann. Dette skulle avhjelpe infeksjonen.
- Ved hevelser rundt ørene tegnes det en sirkel rundt det hevede området, med tannen fra en død gris. Det skal skje i samme øyeblikk som stjernene sees på himmelen. Deretter skal det bes for den syke.
- Har en person allergi, blir vedkommende, iført et rødt bånd, jaktet rundt av en gruppe barn som i kor sier et bestemt vers. Dette skulle få allergien til å forsvinne.
Den reisende:
Når en person starter en langvarig reise blir det tømt vann på jorden foran vedkommende. Det skal få reisen til å være lett og ubesværlig, akkurat som rennende vann.
Royal Architect Sinan
Royal Architect Sinan ble født i Ağırnas landsby tett på Kayseri.
İ 1511 da Yavuz Sultan Selim av İstanbul regjerte, ble han med på reisen til Egypt som arkitekt. I 1521 sluttet han seg til Kanuni Sultan Süleyman's arme. I 1538 ble han utnevnt til det ottomanske rikets øverste arkitekt.
Sinans utvikling og modning som arkitekt kan markers med tre store hovedverk.
Hans første verk Prince(shahzadah) er en moske som han selv omtaler som sitt læregutt prosjekt. Hans andre verk som ble bygd i perioden 1550-1557 var Süleymaniye moskeen. Süleymaniye moskeen omtaler han selv som sitt aller flotteste verk. Mange anser allikevel hans mesterverk for å være Selimiye moskeen i Edirne.
Totalt har Sinan arkitektert omlag 360 ulike bygg, og mesteparten av hans arbeid foregikk i området rundt Istanbul.
Sinan døde den 17. April 1558. Han er gravlagt i en grav av egen design, på en gravplass like utenfor Süleymaniye moskeen, og gaten utenfor har fått navnet Mimar Sinan Caddesi. Han ble gravlagt i nærheten av sin øverst kommanderende sultan Süleyman og hans kone Haseki Hürrem.