Da bananen kom til Alanya

I den siste halvdel av 1800-tallet var Alanyas eneste forbindelse til omverdenen via sjøveien.
Skipene dro fra Alanya med kurs mot blant annet Egypt og Kypros.
Lasten besto av tre, sesamfrø, bønner samt diverse frukt og nøtter. På returen var lasten byttet ut med blant annet salt, sepe, olje og pyntegjenstander fra fjerne himmelstrøk.
Det var på en slik reise til Egypt at kjøpmannen Şerifali Ahmet Ağa tok en bananplante med seg tilbake til Alanya. Han plantet den, som pynt, i sin egen hage. Da bananplanten begynte å bære frukter gav han familien streng beskjed om at de ikke skulle spise bananen, ettersom de formodentlig var giftig.
Etter en stund falt de modne bananene på bakken, - og ble ette hvert spist av maur og andre insekter. Familiens rengjøringshjelp så dette og forsto at bananene slett ikke var giftig. Hun bestemte seg derfor for å smake på den nye frukten. Rengjøringshjelpen likte smaken, - og fortalte dette videre til andre.
Slik ble myten om ”den giftige” bananplanten avlivet, og kort tid etter startet banandyrkingen i Alanya. Fra 1920-tallet begynte etterspørselen å øke, - og med den øket også banandyrkingen i stor stil.
Tyrkias banandyrking er konsentrert om et 200 km langt belte som strekker seg langs Midelhavskysten fra Manavgat i vest, via Alanya til Adana i øst. Dette korte stykket er det eneste som har de rette klimatiske forhold for dyrking av bananer.
Bananen er en meget skrøpelig eller sårbar plante, som krever mye vann og et mildt klima. Når vinteren nærmer seg og været kan være noe ustabilt, blir det trædd en plastduk rundt bananklasene, for å beskytte de.
En bananplante kan gi opp til 75 kilo bananer pr. innhøsting. Hvert år produseres det 40.000 tonn bananer i Tyrkia. Dette er imidlertid ikke nok til å dekke etterspørselen til det hjemlige marked.

---